Til forsiden

For godt til å være sant? Når livet gir oss grunn til å tvile

Preken i Arna kirke 22. mars 2015 av Audun Stølås

Gudstjenesten i dag, på Maria budskapsdag, er en temagudstjeneste i forbindelse med at vi i år feirer 150-årsjubileum for Arna kirke. «Troen i hverdag og fest» er den felles tittelen på fire temagudstjenester i vår. I dag er temaene formulert som «For godt til å være sant?» og «Når livet gir oss grunn til å tvile».

Tvil er ikke noe nytt i den kristne menighet. Den har fulgt kristentroen som en skygge fra den første tid. I Matteus 28 kan vi lese om da Jesus etter oppstandelsen møtte sine disipler på et fjell i Galilea. «Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte», står det. Tvilen er en skygge, noe mørkt, som kan ta fra oss gleden og frimodigheten i troen.
«For godt til å være sant?» er vårt første tema i dag. Det er en innvendig mot kristendommens sannhet. I verden i dag er det noen høyrøstede og fiendtlige ateister som får mye oppmerksomhet. Men de er få. Det er nok langt flere i den gruppen av mennesker som ser på kristendommen som noe vakkert og fint. De har sans for høytid, stemning, tente lys og inderlig salmesang. De ser positivt på at kirken har gode tilbud til barn og ungdom. Men når de selv blir innbudt eller utfordret til å dele kristentroen, kan svaret være: Det er rett og slett for godt til å være sant.

Det er en erfaring i livet at det som fremstår som for godt til å være sant ofte er akkurat det, for godt til å være sant. For noen år siden var det veldig vanlig å motta epost fra Nigeria med budskap om at du var tilgodesett med en stor formue. Det var bare behov for noen personlige opplysninger og noen tusen kroner i forskudd for å dekke utgifter, så skulle formuen renne inn. Nei, så godtroende og lettlurte er vi ikke, de fleste av oss, i all fall. Spørsmålet er da om man må være lett-troende og godtroende for å være kristen: Mitt svar på det er nei. Vi mennesker er forskjellige. Noen har lett for å tro. Andre er mer skeptiske av natur. Slik er det også blant kristne. Jesus valgte mennesker av begge typer blant sine disipler. I Johannes 20 kan vi lese om Tomas, som fikk tilnavnet tvileren. En gang like etter sin oppstandelse kom Jesus på besøk til sine disipler. Men Tomas var ikke til stede. Da de andre disiplene fortalte ham om besøket, gikk han sterkt ut med sin tvil: Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro, sa han. Da Jesus igjen kom på besøk, var Tomas til stede, og Jesus ga tvileren spesialbehandling. Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min, sa Jesus. Min Herre og min Gud, sa Tomas. Tvileren Tomas fikk et personlig møte med den levende Jesus Kristus og tvilen ble forvandlet til tro, lovprisning og tilbedelse. Jesus lever i dag og derfor kan vi også møte ham i dag.
Det er positivt at denne innvendingen betrakter kristendommen som noe godt, noe veldig godt. Men tankegangen er jo slik at hvis noe er veldig godt, kan det ikke være sant. Det er jo et pessimistisk livssyn å hevde at hvis noe er godt kan det ikke være sant. Da kan vi spørre: Hvor dårlig må det da være for at det kan bli regnet for å være sant?
Er løsningen da å gjøre kristentroen mindre god? Slå av litt på de mest fantastiske delene av troen? Som for eksempel å ta bort troen på at Jesus ble født av en jomfru, at Jesus utførte mirakler, at Jesus døde på korset for våre synder, at Jesus stod opp fra de døde, fjerne troen på det evige liv?

Det sies at noen har problemer med å tro på Marias jomfrufødsel. Men det grunnleggende i troen er den første trosartikkel, som slår fast at Gud skapte himmelen og jorden. Da tenker jeg at om Han som skapte dette fantastiske universet ønsket at hans sønn skulle komme til verden gjennom en jomfrufødsel, så var det bare blåbær, for han.
Troen vår er noe storslått og fantastisk. Den gir oss en himmel over livene våre. Troen vår er først og fremst en kilde til glede og inspirasjon som vi får leve i, ikke et problem som skal løses. Det er mye vi ikke forstår med vår tanke. Og det skulle bare mangle. Hvor storslått ville troen være dersom vi forstod alt? Det ville vært noen puslete saker. Det er en del ting vi må kjempe med. Ja, så får vi heller gjøre det. Det er langt å foretrekke fremfor å redusere den fantastiske skatten som troen vår er til noe platt og likegyldig for så å forsøke å selge det på billigsalg.

 

Nytt lyseblått gulvteppe er på plass i Arna kirke til 150-årsfeiringen. Under gudstjeneste på Maria budskapsdag, søndag 22. mars 2015, ble det markert ved at menigheten sang tre vers av Grundtvig-salmen: Et barn er født i Betlehem:

Et barn er født i Betlehem
i Betlehem
Nå gleder seg Jerusalem.
Halleluja, halleluja.

En fattig jomfru satt i lønn,
hun satt i lønn,
og fødte himlens kongesønn.
Halleluja, halleluja.

På stjernetepper lyseblå,
de lyseblå,
skal glade vi til kirke gå.
Halleluja, halleluja.


Vårt neste tema er: «Når livet gir oss grunn til å tvile». Dette temaet kan også formuleres på en annen måte. Livet er, for noen, så grusomt at vi iblant kan tenke at det rett og slett ikke er mulig at det finnes en Gud som både er allmektig og kjærlig og god. Og hvis det likevel skulle finnes en Gud, så er spørsmålet: Hvorfor grep du ikke inn? Hvorfor måtte dette skje? Jeg tenkte noen slike tanker da jeg for noen år siden besøkte Auschwitz. På en vegg var det er stort bilde av noen barn som kom av toget i konsentrasjonsleiren Birkenau. Med store øyne ser de seg omkring. De var tillitsfulle og forventningsfulle. De var blitt fortalt at de skulle flytte til et nytt hjem og måtte ta med seg sine eiendeler.
Vi kan ta en tur til Bangladesh, til sykehuset i Brahmanbazar som Ottar Hope var med å bygge opp og som han fortsatt besøker jevnlig. I dag er Gerd Eli Lindtjørn Haaland fra Bergen lege på sykehuset og hun deler sine opplevelser på bloggen sin: (http://www.normisjon.no/post/252521/), som du kan lese på Normisjons hjemmeside på internett. Gerd Eli er nyutdannet lege og hun forteller:  
I forrige uke hadde jeg en av mine tyngste dager i min karriere. Jeg hadde gått ferdig visitten på medisinsk side da jeg hørte at et nyfødt barn var dårlig. Jeg skyndte meg inn og tok ansvar for babyen. En liten jente var nettopp kommet til verden.  Kroppen var helt slapp, fargen dårlig og hun hadde ingen pust.
Hun forteller videre at de klarte å redde babyen. Men omtrent samtidig oppdager de at moren står i fare for å dø. Hun hadde nettopp født sitt sjette barn. Fem barn og en far satt utenfor med en dårlig lillesøster.
Legene prøvde det de kunne. Men de klarte ikke å redde moren.
Følelsene og tankene er overveldende, skriver Gerd Eli. Jeg har nettopp mistet en seksbarnsmor. Kanskje fordi jeg ikke skjønte fort nok hva som skjedde. Fordi jeg ikke kan nok gynekologi og kirurgi og er for uerfaren. Er kanskje ikke dette sykehuset et sikkert sted å føde på? Det er vanskelige spørsmål for meg.
Det vanskeligste er likevel hvorfor Gud ikke kunne gripe inn. Mens vi jobbet med pasienten var rundt 50 personer samlet i bønn i etasjen under oss. Hvorfor hørte ikke Gud bønnen vår? Eller kanskje hørte han, og det er derfor den lille jentebabyen fortsatt lever?

 

 

Når jeg iblant roter meg inn i et nett av tvil, hender det at jeg observerer en småfugl som hopper rundt og synger av pur glede. Da forsvinner tvilen for meg. Da tenker jeg at ingen skal innbilde meg at det ikke finnes en Gud som har skapt denne fuglen og hele universet.

 

Det som blir beskrevet her blir gjerne kalt Det ondes problem. Det kan formuleres slik: Når Gud har all makt og er bare god, hvordan kan det da være så mye ondt i verden?
Vi tror at Jesus er i stand til å helbrede syke og beskytte mennesker mot det onde. Men samtidig vet vi av erfaring at det antagelig ikke skjer så ofte. Jesus sa også det. I Lukas 4 kan vi lese om at Jesus ble avvist i sin hjemby Nasaret. Han forstod at de krevde at han skulle utføre et mirakel i sin hjemby slik de hadde hørt han hadde gjort i andre byer. Jesus svarte da: «Det var mange enker i Israel den gangen Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, men bare til en enke i Sarepta i Sidons land. Og det var mange spedalske i Israel på profeten Elisjas tid; men ingen av dem ble renset, bare syreren Na’aman.» Da ble de rasende og ville styrte ham utenfor et stup på det stedet som i dag blir kalt Hodestupsfjellet,
Det er et hav av forskjell på å være i en livssituasjon der du trygler Gud om hjelp uten at du føler at du bli hørt og det å reflektere over Det ondes problem uten å være i en slik situasjon. Midt oppe i en slik situasjon er det fortvilende å oppleve at Gud er taus og fraværende akkurat når man trengte ham alle mest. Når man reflekterer på avstand, kan man tenke seg flere svar på Det ondes problem. Det mest vanlige er å si at Gud har skapt mennesket med fri vilje. Og denne friheten bruker vi iblant til å gjøre onde ting og dumme ting.
Vi kan slå fast at det ikke er Gud som står bak det onde. Noen vil ut fra det hevde at det ikke er noe som heter Det ondes problem, men at ateister kan bruke det for det de mener det er verd i sin agitasjon mot kristentroen. Gud grep ikke inn, ikke denne gangen heller, sier de. Men da må vi si at det er et gode å være realitetsorientert, at det vi tenker og tror er i overensstemmelse med virkeligheten. Vi vet av erfaring at det er slik verden er innrettet at det skjer onde ting uten at Gud griper inn og stopper det. Vi ville hatt en helt annen verden enn den vi har dersom Gud grep inn hele tiden.

Som kristne vet vi at Gud alltid er nær. Men samtidig går det opp og ned her i verden, også når det gjelder tro og tvil. Peter fikk se Jesu herlighet. Han kunne bekjenne; Du er Messias, den levende Gud sønn. Og han kunne nekte for at han kjente ham.
Maria hadde en mer tillitsfull tro. Hvordan skal det gå til at jeg skal bli med barn, spurte hun. Og hun fikk svar.

 

Maleri av Maria i Mariakirken i Gdansk i Polen.

Vi kan ta vare på de gode opplevelsene av Guds nærhet i våre liv og trekke dem frem når tvilen melder seg. Vi kan også dele de gode opplevelsene med andre.
I 1981 var jeg med en hjelpesending med matvarer til Polen. Maten skulle gå til en ungdomsleir som ble holdt i en prestegård. Det var en meget spent situasjon i Polen. Fagbevegelsen Solidaritet med Lech Walesa som leder, krevde frihet. Mange fryktet at Sovjetunionen med Den røde arme ville gripe inn. Da jeg skulle legge meg om kvelden hadde jeg en sterk opplevelse av Guds fred på dette stedet. Jeg opplevde Guds fred som sterkt fortettet, som noe jeg nesten kunne ta på. All spenning og frykt jeg hadde med meg forsvant. Noen dager senere forlot jeg stedet og spenningen og frykten var tilbake.
Jeg hører nok med blant dem som er skeptisk av natur. Men når jeg iblant roter meg inn i et nett av tvil, hender det at jeg observerer en småfugl som hopper rundt og synger av pur glede. Da forsvinner tvilen for meg. Da tenker jeg at ingen skal innbilde meg at det ikke finnes en Gud som har skapt denne fuglen og hele universet.
At universet i det hele tatt er til, er et sterkt «bevis» på Guds eksistens. Moderne fysikere har regnet ut at for at universet med liv, til og med intelligent liv, i det hele tatt skulle bli til, var det veldig små marginer. Dette kalles universets fininnstilling. Alt måtte være uhyre fininnstilt for at universet kunne bli til. Sannsynligheten for at et univers med menneskelig liv kunne oppstå, var så liten som 1 til 10 opphøyd i 10 og det igjen opphøyd i 123. Dette er det moderne fysikere, ikke teologer, som har regnet ut. Når vi så bekjenner første trosartikkel om Gud som skaperen av himmelen og jorden, er vår tro i høyeste grad realitetsorientert.  Omvendt kan vi si at dersom du tror at universet er blitt til uten en Skaper, så skal du ha en meget sterk tro.
Det evige livet er kristentroens største skatt. Når vi skal forholde oss til det onde som skjer i verden, må vi ta det med i beregningen. Vår tro og vår trøst er at vi en gang skal få møte våre kjære igjen i det evige livet sammen med Jesus.
Som en oppsummering kan vi si det slik: Det er fortvilende å være i en livssituasjon der vi opplever at Gud er taus og fjern, nettopp når vi trengte ham aller mest. Vi har ikke noe endelig svar på hvorfor det er slik. Likevel står det fast at Jesus lever i dag og vi kan få møte ham i dag og hver dag. Og håpet om det evige livet, der vi får møte våre kjære igjen, er kristentroens største skatt.
Gerd Eli Haaland avslutter bloggen sin slik:
Jeg hadde ikke lyst å gå i begravelsen, men er glad jeg gjorde det. Familien er kristen, og har fred for at moren nå har det godt. De har et håp om at de skal få se henne igjen. Hun legges i jorden på et høydedrag inni jungelen. Sangen og bønnene rekker ut over landsbyen og tehagen nedenfor. Jeg tenker det finnes intet finere sted å bli stett til hvile enn her.
Jeg møtte ikke denne kvinnen før jeg fant henne bevisstløs i en seng. Allikevel føler jeg meg veldig knyttet til henne.  Familien hennes kan jeg være til støtte for her. Den lille jenten kan jeg kanskje følge opp på klinikken, og jeg har et håp om en dag å treffe denne seksbarnsmoren i himmelen. Da vil vi se alt klart.