Forsiden


English version

En liten redegjørelse til mulige fremtidige besøkende fra fremmede planeter om livet på Jorden

Av Audun Stølås

 
 

Hei!
Velkommen skal dere være til denne planeten, som vi som levde på den, regnet som vår. Vi kalte den for Jorden og betegnet oss selv som jordboere.
La meg først få gratulere dere med å ha nådd fram hit. Det må ha vært en lang og slitsom reise. Det var få av oss som levde på denne planeten som trodde at det var mulig at vesener fra andre planeter noen gang ville kunne komme til Jorden. Da tenkte vi på de lange avstandene i Universet. Og så tenkte vi på de mange ting som måtte være på plass for at liv, og fortrinnsvis intelligent liv, kunne oppstå og utvikle seg på en planet. Ut fra dette var det mange som tenkte at vi mennesker på Jorden var de eneste levende vesener med en viss intellektuell kapasitet i Universet. Men om dette var det delte meninger blant oss. Noen trakk fram det enorme tallet på planer i Universet og mente at noen steder måtte det være intelligent liv. At dere nå har klart å ta dere hit, er meget imponerende. Det må være et resultat av at dere har en stor innsikt i naturen og har nådd et meget høyt teknisk nivå. Når dere nå først er kommet hit, håper jeg at dere kan ta dere tid til å prøve å finne ut av hvordan livet på Jorden har artet seg. Vi vil jo at noen skal vite om oss.
Jeg håper dere ikke tar det ille opp at jeg har omtalt dere som vesener. Det er ikke ondt eller nedsettende ment. Men siden ingen av oss noen gang hadde møtt noen av dere, hadde vi bare vår fantasi å forholde oss til. Der opptrådte dere ofte som små grønne menn.

 
 

Slik kunne våre karikaturtegnere fremstille dere som små grønne menn.

 

  Nå har vi endelig mulighet til å få korrigert slike karikerte forestillinger, dersom det da fortsatt er mennesker på Jorden. Jeg vet jo ikke hvilken tilstand planeten vår er i nå, om det er mennesker på den, om det i det hele tatt er liv.
Dersom det skulle vært slik at det eneste levende dere kan se er noen som kryper på bakken på fire bein og har et hardt skjold på ryggen, så er ikke det mennesker. Vi kalte dem skilpadder. Noen av dem er ganske store. De tok livet med ro og levde lenge. Men ikke vær redd. De er ikke farlige. På den annen side er det heller ikke så mange gode grunner for å anstrenge seg for å bli bedre kjent med dem. Det er ikke så mye å få ut av dem. De har ikke, som vi mennesker hadde, språk til å kommunisere med, i hver fall ikke et språk som vi mennesker kunne forstå.
 

 



Slik ser en skilpadde ut

 
  Slik kunne vi mennesker se ut:  
 

 

 

 

 

 

 

Menneskene var av to ulike typer, eller kjønn som vi kalte det - mann og kvinne. Mennesket på bildet er en kvinne, for øvrig en av de vakreste blant dem som var kjent av folk flest i sin tid.

  Det var kanskje akkurat dette med å ha et språk som var det helt spesielle med oss mennesker på Jorden til forskjell fra alt annet i Universet.
Men det skal dere vite at det tok sin tid her på Jorden før den første språklige meddelelse ble formulert og kommunisert. Etter det våre forskere kom frem til, ble Jorden til for 4,6 milliarder år siden. Sammen med de andre planetene i vårt solsystem, ble den dannet av støv og gass som var blitt til overs da Solen ble til. Forskerne har også kommet til at det oppstod liv på denne planeten innen en milliard år etter at den ble dannet. Men det skulle ennå gå lang tid før de første menneskene gjorde sin entre på scenen. Det moderne mennesket, som vi ga navnet Homo sapiens – det tenkende mennesket – fremstod i Afrika for 150.000 – 200.000 år siden. Siden har det spredt seg over hele Jorden. Det første spor vi har funnet av mennesker i Europa, er blitt datert tilbake til for 40.000 år siden.
 
 


Slik så Jorden ut.

 
 

Det blir regnet med at mennesket har utviklet seg fra en stamfar, og stammor, som vi hadde felles med apene. Men på et eller annet tidspunkt utviklet menneskets hjerne seg plutselig formidabelt. Menneskets hjerne kom til å romme rundt 100 milliarder nerveceller og hver enkelt av dem er forbundet med 10.000 andre nerveceller. Selv om ingen skjønner hvordan det skjer, fører dette nettverket av nerveceller til at mennesket er i stand til å tenke, forme tanker i et språk og kommunisere dette til andre mennesker. På toppen av det hele førte det til at mennesket fikk en bevissthet. Denne bevisstheten ga mennesket evne til å reflektere over seg selv. Det kan være bevisst på at det er seg selv til forskjell fra alle andre mennesker. Mennesket ble bevisst på at det skal dø engang. Det fikk evne til å skjelne mellom godt og dårlig, rett og galt, vakkert og stygt, hva som er verdifullt og hva som er verdiløst, hva som er storslått og hva som ikke er det. De religiøse blant oss forlenget dette med en lovprisning til Gud som skaper av alt dette.

Det var ingen som skjønte helt hvordan det var mulig at bevissthet i det hele tatt kunne fremstå av enkle nerveceller når de bare ble mange nok. Noen spurte om den menneskelige bevissthet hadde oppstått ved en tilfeldighet eller en feiltakelse, at det egentlig ikke var meningen at mennesket skulle ha en bevissthet. Hvem sin mening skulle det i tilfellet være? Det ble diskutert om bevisstheten helt og holdent var et resultat at de kjemiske og elektriske aktiviteter i hjernen eller om det var noe i tillegg. Var bevisstheten bare et utslag av materie eller var det også noe annet? Har vår bevissthet noe med det som i religionen blir kalt for sjel og ånd å gjøre? Et samlende svar ble aldri gitt. Menneskets bevissthet fremstod som et under. Det skulle innby oss til undring, men vi tok det som oftest som en selvfølge og reflekterte ikke mer over det.
Om bevisstheten kan det kanskje sies at den er Universets selvrefleksjon. Det ble regnet med at det bare var mennesket, av alt i Universet, som hadde bevissthet på et slikt høyt nivå. De som var religiøse regnet jo med at det var høyere makter med enda større grad av bevissthet. Men om disse høyere makter var i eller utenfor Universet var ikke alltid like klart.

Hvis det på et tidspunkt ikke lenger er mennesker i Universet, da vil det ikke være noen her som observerer, reflekterer og vurderer.
Å være et menneske i Universet er dyrebart og enestående.
Hva kan et menneske gjøre som ikke noe annet i Universet kan gjøre?
Det kan fortell en vits og det kan oppfatte en vits, det kan le av en vits.
For oss mennesker høres dette veldig selvfølgelig og enkelt ut, fordi det er det for oss. Vi ble så vant til det. Men bak dette ligger det meget kompliserte prosesser som har sammenheng med menneskehjernens evne til å fremskaffe språk og kommunikasjon.
Heldigvis hadde vi humor. Har dere også humoristisk sans?

Til slutt vil jeg ønske dere lykke til med å finne ut mer om Jorden og jordboerne. Kanskje er dere kommet for å slå dere ned her? Kanskje har dere gjort livet ulevelig på den planeten dere kom fra. Men dere var heldige som hadde mulighet til å forlate planeten i tide og dra et annet sted. Det kan være at vi ikke hadde det. Jeg må understreke at jeg skriver disse få linjene i år 2014 etter Kristi fødsel. Mye kan ha skjedd her på Jorden etter det. Kanskje hadde menneskene lært noe? Kanskje ble de flinkere til å ta vare på den eneste planeten vi kunne leve og bo på?
Kanskje er det mange mennesker på Jorden nå? Mennesker som er kommet langt både i teknologi og anstendig livsførsel. Mennesker som vil ta godt imot dere, selv om de selvfølgelig vil bli storlig overrasket over et slikt besøk. Mennesker som vil fortelle dere alt dere ønsker å vite om livet på denne planeten. La oss håpe at det er slik. Og hvis dette er tilfellet, kan dere bare se bort fra denne lille redegjørelsen.

Men i motsatt fall, dersom denne planeten har utviklet seg slik at alt liv er borte. Så skal dere vite at her har vært liv før. Denne planeten, Jorden, myldret av liv, det var et mangfold av liv, både på landjorden, i havet og i luften. Og så var det alle de tingene vi bygget. Hus til å bo i, veier å kjøre bil på og mye, mye mer.

Slik bodde vi:

   


Det vil si, det var ikke alle som bodde slik. I huset på bildet ovenfor bodde presidenten i verdens mektigste stat, USA, hans familie og hans stab. Han hørte til de rike menneskene på Jorden.

Andre bodde slik:

   

Det var de fattigste menneskene på Jorden. Vi kalte slike boområdet for slum.

Det var sjelden vi spurte oss selv om hvordan vi skulle leve våre liv slik at planeten og livet på den kunne bli tatt vare på og ført videre til nye generasjoner, aller helst i en bedre tilstand enn vi selv overtok den fra dem som levde før oss.